Lokal bibel i ny utgave

For turister og andre med akutte orienteringsbehov har bymagasinet Zitty oppdatert klassikeren Das BerlinBuch. Det er en slags Gule Sider med egen Art director. Her finner du ALLE relevante adresser i storbyjunglen.

Zitty spezial- Das BerlinBuch 2010

Berlinmuren i Oslo

Seminar plakat

Hvorfor ble Muren bygget? Hvordan utviklet Tyskland seg i årene fra 1961 til 1989? Hvordan ble Muren omtalt, følt og beskrevet?

Mandag 9. november er det 20 år siden Murens fall.

På Universitetet i Oslo inviteres det til tverrfaglig seminar om små og store spørsmål knyttet til Europas lengste byggverk.

Lenke til seminar program

Berlin Story – en bokhandel

Midt på Unter den Linden finner man en bokhandel med mottoet “Alles über Berlin”. I kjelleren er det en liten utstilling om Berlin og særlig murens historie. Berlin Story er en kulturinstitusjon i seg selv.

Lenke: www.berlinstory.de

Absolutt Bauhaus

Martin-Gropius-Bau er i perioden 22.7. – 4.10. vert for en stor Bauhaus-utstilling som har høstet fantastiske kritikker. Bak utstillingen “Modell Bauhaus” står Tysklands tre Bauhaus-institusjoner som samarbeider med MoMA (Museum of Modern Art)

Lenker:
Modell Bauhaus [engelsk info]

GEO i Berlin

Det nyeste hefte av reisemagasinet GEO Special har Berlin som tema. I Norge kan det kjøpes i de største Narvesen-kiosker for ca. 100 kroner.

GEO Special Berlin

Kjøp en bit av Muren

Relikviekulturen lever i beste velgående. 20 år etter Murens fall støter man stadig på garantert “ekte” rester.  I stigende grad er det på nettet man finner dem. Prisen på hundre gram “Checkpoint Charlie” er for tiden ca 100 norske kroner.

Berliner Mauerstein 11,50 EUR

Berlin Unlike

Enda en Berlin-guide med selvtilliden i orden.

Egenmelding: “An intimate, inspired, under-the-radar destination for opinion-makers and taste-traders”.

Test: Berlin.unlike

Trabanten – Et ekte DDR-ikon

Trabant-bilen (eller Trabi som den ble kalt) var folkevogna i Øst-Tyskland. På tross av sin gammeldagse konstruksjon, svake motor og trange interiør fikk bilen en plass i østtyskernes hjerter. Mange ser fremdeles på det lille ikonet som et symbol på noe av det de tross alt opplevde som positivt med eksperimentet DDR.

Det var også andre bilmerker i Øst-Tyskland, men de oppnådde aldri populariteten til den lille Trabanten. Fireseteren med 25 hestekrefter ble produsert tilnærmet uendret fra slutten av 50-tallet og fram til 1990. Du fikk den som todørs limousin eller ditto stasjonsvogn.

Det selvbærende stålkarosseriet er kledd med plast stivet opp med forsterket bomull. Østtyskerne var tidlig ute med gjenvinning. Plasten var resirkulert og bomull og herdere var biprodukter fra annen industriproduksjon. Slik slapp man dyr stålimport i et land med kronisk dollarunderskudd.

Det tok normalt flere år fra man bestilte en Trabant til den sto i oppkjørselen. Dette var en medvirkende årsak til at folk tok vare på bilene sine, og gjennomsnittlig levealder for den lille karen var 28 år. Brukte Trabanter kostet ofte mer enn nye, siden du kunne sette deg bak rattet med en gang.

Totaktsmotoren på 600 ccm fordelt på to sylindre brukte 21 sekunder fra 0 til 100 km/t. Da var det ikke så langt igjen til toppfarten på 110 km/t. Bensinforbruket var moderat, 0,7 liter per mil.

Trabanten var ikke spesielt avansert da den ble introdusert. Ingeniørene på bilfabrikken i Sachsen så for seg at den skulle bli avløst av en ny modell i løpet av en ti-års periode. Myndighetene i DDR nektet imidlertid av kostnadsmessige årsaker å sette mer sofistikerte prototyper i produksjon. Trabanten ble således etter hvert en håpløst dyr og gammeldags bil å lage. Da muren falt, sank etterspørselen raskt mot null.

I ettertid har den lille bilen oppnådd noe i nærheten av kultstatus. Den har vært med i filmer (Good Bye Lenin), den har vært med på plateomslag, musikkvideoer og rocketurneer (U2), har vært opphav til flere bandnavn (Traband fra Tsjekkia, Trabant fra Island, Los Trabantos fra Polen) og i Berlin kan du prøve kjøreegenskapene selv på en såkalt Trabisafari. Er du så heldig å få en grønn Trabant skal det i følge DDRsk folklore bety hell og lykke.

© Berlinblogger.no

Historien om DDRs mest kjente transvestitt

Alt var ikke bare grått og trist og byråkratisk og firkantet i DDR. Et eksempel er Charlotte von Mahlsdorf.

Hvem skulle trodd den feminine sønnen til nazilederen i den østlige Berlinforstaden Mahlsdorf ­- et halvt hundreår etter at han slo ihjel sin egen far – skulle skrive en bestselgende selvbiografi, være med i en film om seg selv og hovedpersonen i et prisbelønt teaterstykke som har gått på scener verden over, inkludert Norge. Og ha mottatt æresbevisning fra den tyske stat.

Det var sikkert ikke så mange som trodde det da Charlotte von Mahlsdorf ble født som Lothar Berfelde i 1928. Faren tvang sønnen med i Hitlerjugend i 14-årsalderen. Lothar ville heller hjelpe en brukthandler i nabolaget med å rydde fraflyttede hjem, mange av dem jødiske. Allerede på denne tiden samlet han på gjenstander som brukthandleren ikke var interessert i.

Etter en krise i familien i 1944, da moren ville forlate den tyranniske faren og han på sin side truet med å ta livet av familien og seg selv, endte det hele med at Lothar slo ihjel sin far med en kjevle mens han lå og sov. Lothar ble plassert på en ungdomspsykiatrisk anstalt, men ble sluppet fri våren 1945.

Etter andre verdenskrig begynte han å kle seg i kvinneklær og skiftet navn til Charlotte von Mahlsdorf. Den nå åpenlyst homofile transvestitten ble etter hvert en lokal kjendis. Hun fortsatte som brukthandler og samler. Mange av gjenstandene kom fra hjem som var bombet og/eller hvor beboerne hadde flyktet vestover. Hun var spesielt opptatt av hverdagsgjenstander (møbler, grammofoner, radioer, klokker, glassvarer) fra Gründerzeit-epoken (1870-1900).

På 1950- og 60-tallet oppførte myndighetene i DDR prefabrikerte høyblokker i mange områder i Berlin. Mahlsdorf kjempet mot rivingen av gamle bygg dette medførte. Et lokalt herskapshus i Mahlsdorf som hun klarte å bevare fikk hun bruke som bolig og lokaler til sitt Gründerzeitmuseum. Museet åpnet i 1960. Det ble et møtested for homofile i DDR, med diverse sosiale arrangementer i kjelleren. Homofili ble ellers fortiet og generelt motarbeidet i Øst-Tyskland.

På 70-tallet forsøkte myndighetene å ta over styringen av museet. Men ved hjelp av maktsterke støttespillere og uortodokse egne grep – hun begynte å gi bort museumsgjenstander til besøkende i protest – lot styresmaktene henne beholde museet. I 1997 tok Berlin by over driften.

I 1992 laget den tyske regissøren Rosa von Praunheim filmen Ich bin meine eigene Frau om von Mahlsdorf. Hun var selv med i filmen. Året etter mottok hun en tysk ærespris for sitt museumsarbeide og for sin fronting av de homofile i DDR. I 1995 kom hennes selvbiografi, også den med tittelen Ich bin meine eigene Frau. Det ble en kjempesuksess og den har blitt oversatt til en rekke språk.

Etter Charlotte von Mahlsdorfs død i 2002 har det blitt stilt spørsmål ved hennes fremstilling av seg selv. Drepte hun virkelig sin egen far? Slo hun seg opp ved å plyndre hjem fra fordrevne jøder og østtyskere? Samarbeidet hun med Stasi på begynnelsen av 70-tallet? Hennes ikke helt politisk korrekte uttalelser om at det var unaturlig at homofile og lesbiske skulle ha barn, gjorde også at mange satte kaffen i halsen.

Noe av dette har den amerikanske dramatikeren Doug Wright vevet inn i sitt enmanns teaterstykke I am my own wife. Han presenterer et mer sammensatt, men neppe mindre fascinerende portrett av von Mahlsdorf. Dette stykket har siden premieren på Broadway i 2003 gått sin seiersgang verden over. Det har også blitt satt opp i Norge, bl.a. på Oslo Nye i 2005 med Terje Strømdahl.

© Berlinblogger.no

Den triste oppgangen og fallet til fotballklubben Dynamo Berlin

BFC Dynamo Berlin var den mest suksessrike fotballklubben i DDRs 40-årige historie. Fra 1979-1988 vant de Oberligaen, det øst-tyske motstykket til Bundesligaen i vest, ti ganger på rad. Allikevel var de Øst-Tysklands mest hatede lag.

Og etter at muren falt har de endt opp langt nedover i divisjonene, med bare en håndfull antatt høyreekstreme og i hvert fall veldig korthårete og ditto aggressive fans som støtter opp om den gamle storheten. Hvordan kunne det skje?

Jo. BFC Dynamo Berlin var et Stasi-lag. Midt på 60-tallet fikk sjefene i det tyske sikkerhetspolitiet det for seg at hovedstaden trengte et skikkelig fotballag. (Dette var en del av en større idrettspolitisk omlegging i DDR, som verden så resultatene av på mange andre idrettsarenaer også.) Spillerene på datidens regjerende seriemester Dynamo Dresden fikk beskjed om å pakke koffertene og innta ny adresse i Berlin.

På slutten av 70-tallet var Erich Mielke og de andre Stasilederne lei av den middelmådige innsatsen til laget sitt. Fra da av gikk man aktivt til verk. Dommere ble instruert om hvem som skulle vinne matcher ved hjelp av tvilsomme frispark, straffespark etc. Gode spillere i andre klubber i Oberliga kunne brått få beskjed om at de fra neste kamp spilte på Dynamo Berlin.

Og dette ga som nevnt resultater. Seriemesterskapene trillet inn. Med publikumsinteressen gikk det den andre veien. Fra et snitt på 17000 tilskuere per kamp i 1974 da BFC Dynamo Berlin ble nummer to i serien, presumptivt etter relativt fair play, var snittet det halve av dette for 1988-sesongen.

BFC Dynamo Berlin holder fortsatt på. Etter litt navnekamuflasje som FC Berlin på 1990-tallet er de nå tilbake under sitt opprinnelige navn. Per i dag ligger de i divisjon Oberliga Nordost-Nord (IV). Hjemmekampene spilles på Sportforum Hohenschönhausen nordøst i Berlin.