GEO i Berlin

Det nyeste hefte av reisemagasinet GEO Special har Berlin som tema. I Norge kan det kjøpes i de største Narvesen-kiosker for ca. 100 kroner.

GEO Special Berlin

Kjøp en bit av Muren

Relikviekulturen lever i beste velgående. 20 år etter Murens fall støter man stadig på garantert “ekte” rester.  I stigende grad er det på nettet man finner dem. Prisen på hundre gram “Checkpoint Charlie” er for tiden ca 100 norske kroner.

Berliner Mauerstein 11,50 EUR

Berlin Unlike

Enda en Berlin-guide med selvtilliden i orden.

Egenmelding: “An intimate, inspired, under-the-radar destination for opinion-makers and taste-traders”.

Test: Berlin.unlike

Trabanten – Et ekte DDR-ikon

Trabant-bilen (eller Trabi som den ble kalt) var folkevogna i Øst-Tyskland. På tross av sin gammeldagse konstruksjon, svake motor og trange interiør fikk bilen en plass i østtyskernes hjerter. Mange ser fremdeles på det lille ikonet som et symbol på noe av det de tross alt opplevde som positivt med eksperimentet DDR.

Det var også andre bilmerker i Øst-Tyskland, men de oppnådde aldri populariteten til den lille Trabanten. Fireseteren med 25 hestekrefter ble produsert tilnærmet uendret fra slutten av 50-tallet og fram til 1990. Du fikk den som todørs limousin eller ditto stasjonsvogn.

Det selvbærende stålkarosseriet er kledd med plast stivet opp med forsterket bomull. Østtyskerne var tidlig ute med gjenvinning. Plasten var resirkulert og bomull og herdere var biprodukter fra annen industriproduksjon. Slik slapp man dyr stålimport i et land med kronisk dollarunderskudd.

Det tok normalt flere år fra man bestilte en Trabant til den sto i oppkjørselen. Dette var en medvirkende årsak til at folk tok vare på bilene sine, og gjennomsnittlig levealder for den lille karen var 28 år. Brukte Trabanter kostet ofte mer enn nye, siden du kunne sette deg bak rattet med en gang.

Totaktsmotoren på 600 ccm fordelt på to sylindre brukte 21 sekunder fra 0 til 100 km/t. Da var det ikke så langt igjen til toppfarten på 110 km/t. Bensinforbruket var moderat, 0,7 liter per mil.

Trabanten var ikke spesielt avansert da den ble introdusert. Ingeniørene på bilfabrikken i Sachsen så for seg at den skulle bli avløst av en ny modell i løpet av en ti-års periode. Myndighetene i DDR nektet imidlertid av kostnadsmessige årsaker å sette mer sofistikerte prototyper i produksjon. Trabanten ble således etter hvert en håpløst dyr og gammeldags bil å lage. Da muren falt, sank etterspørselen raskt mot null.

I ettertid har den lille bilen oppnådd noe i nærheten av kultstatus. Den har vært med i filmer (Good Bye Lenin), den har vært med på plateomslag, musikkvideoer og rocketurneer (U2), har vært opphav til flere bandnavn (Traband fra Tsjekkia, Trabant fra Island, Los Trabantos fra Polen) og i Berlin kan du prøve kjøreegenskapene selv på en såkalt Trabisafari. Er du så heldig å få en grønn Trabant skal det i følge DDRsk folklore bety hell og lykke.

© Berlinblogger.no

Historien om DDRs mest kjente transvestitt

Alt var ikke bare grått og trist og byråkratisk og firkantet i DDR. Et eksempel er Charlotte von Mahlsdorf.

Hvem skulle trodd den feminine sønnen til nazilederen i den østlige Berlinforstaden Mahlsdorf ­- et halvt hundreår etter at han slo ihjel sin egen far – skulle skrive en bestselgende selvbiografi, være med i en film om seg selv og hovedpersonen i et prisbelønt teaterstykke som har gått på scener verden over, inkludert Norge. Og ha mottatt æresbevisning fra den tyske stat.

Det var sikkert ikke så mange som trodde det da Charlotte von Mahlsdorf ble født som Lothar Berfelde i 1928. Faren tvang sønnen med i Hitlerjugend i 14-årsalderen. Lothar ville heller hjelpe en brukthandler i nabolaget med å rydde fraflyttede hjem, mange av dem jødiske. Allerede på denne tiden samlet han på gjenstander som brukthandleren ikke var interessert i.

Etter en krise i familien i 1944, da moren ville forlate den tyranniske faren og han på sin side truet med å ta livet av familien og seg selv, endte det hele med at Lothar slo ihjel sin far med en kjevle mens han lå og sov. Lothar ble plassert på en ungdomspsykiatrisk anstalt, men ble sluppet fri våren 1945.

Etter andre verdenskrig begynte han å kle seg i kvinneklær og skiftet navn til Charlotte von Mahlsdorf. Den nå åpenlyst homofile transvestitten ble etter hvert en lokal kjendis. Hun fortsatte som brukthandler og samler. Mange av gjenstandene kom fra hjem som var bombet og/eller hvor beboerne hadde flyktet vestover. Hun var spesielt opptatt av hverdagsgjenstander (møbler, grammofoner, radioer, klokker, glassvarer) fra Gründerzeit-epoken (1870-1900).

På 1950- og 60-tallet oppførte myndighetene i DDR prefabrikerte høyblokker i mange områder i Berlin. Mahlsdorf kjempet mot rivingen av gamle bygg dette medførte. Et lokalt herskapshus i Mahlsdorf som hun klarte å bevare fikk hun bruke som bolig og lokaler til sitt Gründerzeitmuseum. Museet åpnet i 1960. Det ble et møtested for homofile i DDR, med diverse sosiale arrangementer i kjelleren. Homofili ble ellers fortiet og generelt motarbeidet i Øst-Tyskland.

På 70-tallet forsøkte myndighetene å ta over styringen av museet. Men ved hjelp av maktsterke støttespillere og uortodokse egne grep – hun begynte å gi bort museumsgjenstander til besøkende i protest – lot styresmaktene henne beholde museet. I 1997 tok Berlin by over driften.

I 1992 laget den tyske regissøren Rosa von Praunheim filmen Ich bin meine eigene Frau om von Mahlsdorf. Hun var selv med i filmen. Året etter mottok hun en tysk ærespris for sitt museumsarbeide og for sin fronting av de homofile i DDR. I 1995 kom hennes selvbiografi, også den med tittelen Ich bin meine eigene Frau. Det ble en kjempesuksess og den har blitt oversatt til en rekke språk.

Etter Charlotte von Mahlsdorfs død i 2002 har det blitt stilt spørsmål ved hennes fremstilling av seg selv. Drepte hun virkelig sin egen far? Slo hun seg opp ved å plyndre hjem fra fordrevne jøder og østtyskere? Samarbeidet hun med Stasi på begynnelsen av 70-tallet? Hennes ikke helt politisk korrekte uttalelser om at det var unaturlig at homofile og lesbiske skulle ha barn, gjorde også at mange satte kaffen i halsen.

Noe av dette har den amerikanske dramatikeren Doug Wright vevet inn i sitt enmanns teaterstykke I am my own wife. Han presenterer et mer sammensatt, men neppe mindre fascinerende portrett av von Mahlsdorf. Dette stykket har siden premieren på Broadway i 2003 gått sin seiersgang verden over. Det har også blitt satt opp i Norge, bl.a. på Oslo Nye i 2005 med Terje Strømdahl.

© Berlinblogger.no

Den triste oppgangen og fallet til fotballklubben Dynamo Berlin

BFC Dynamo Berlin var den mest suksessrike fotballklubben i DDRs 40-årige historie. Fra 1979-1988 vant de Oberligaen, det øst-tyske motstykket til Bundesligaen i vest, ti ganger på rad. Allikevel var de Øst-Tysklands mest hatede lag.

Og etter at muren falt har de endt opp langt nedover i divisjonene, med bare en håndfull antatt høyreekstreme og i hvert fall veldig korthårete og ditto aggressive fans som støtter opp om den gamle storheten. Hvordan kunne det skje?

Jo. BFC Dynamo Berlin var et Stasi-lag. Midt på 60-tallet fikk sjefene i det tyske sikkerhetspolitiet det for seg at hovedstaden trengte et skikkelig fotballag. (Dette var en del av en større idrettspolitisk omlegging i DDR, som verden så resultatene av på mange andre idrettsarenaer også.) Spillerene på datidens regjerende seriemester Dynamo Dresden fikk beskjed om å pakke koffertene og innta ny adresse i Berlin.

På slutten av 70-tallet var Erich Mielke og de andre Stasilederne lei av den middelmådige innsatsen til laget sitt. Fra da av gikk man aktivt til verk. Dommere ble instruert om hvem som skulle vinne matcher ved hjelp av tvilsomme frispark, straffespark etc. Gode spillere i andre klubber i Oberliga kunne brått få beskjed om at de fra neste kamp spilte på Dynamo Berlin.

Og dette ga som nevnt resultater. Seriemesterskapene trillet inn. Med publikumsinteressen gikk det den andre veien. Fra et snitt på 17000 tilskuere per kamp i 1974 da BFC Dynamo Berlin ble nummer to i serien, presumptivt etter relativt fair play, var snittet det halve av dette for 1988-sesongen.

BFC Dynamo Berlin holder fortsatt på. Etter litt navnekamuflasje som FC Berlin på 1990-tallet er de nå tilbake under sitt opprinnelige navn. Per i dag ligger de i divisjon Oberliga Nordost-Nord (IV). Hjemmekampene spilles på Sportforum Hohenschönhausen nordøst i Berlin.

Bloggerne er de nye guidene

Jeg har tidligere vært inne på at reiseboksjangeren er under sterkt press, etter at alskens bloggere med alt for mye tid, ingen barn og hedonistisk livsstil utkonkurrerer alle stakkars reisebokskrivere, som forsøker å henge med på hvor det skjer i Berlin. Akkurat nå er det vanskelig å ikke like menneskene bak www.iheartberlin.de. De er ute på byen kontinuerlig og har et åpent og vurderende blikk – spesielt innen områdene mote, kunst og musikk, og det både på tysk og engelsk. If you can´t beat them? Join them.

Bye, bye Tempelhof

Så var det altså virkelig helt slutt. Den vesle flyplassen med den geniale beliggenheten sentralt i vest-Berlin stenger for godt den 1. november. Hva man skal bruke Albert Speers neoklassistiske terminalbygning til nå er ute i det blå, men det røde senatsflertallet her i byen drømmer om et gedigent grøntområde (enda ett), samt et luftfartsmuseum. I forkant hadde politikerne spurt folket til råds gjennom Berlins første Volksentscheid – en rådgivende folkeavstemning. Men selv om seksti prosent var for å opprettholde flyplassen, så var valgdeltagelsen så lav at folkets råd ble forkastet på formelt grunnlag. To dager etter folkeavstemningen er mange aviser opptatt av at folk stemte etter de gamle skillelinjene mellom vest og øst. Østberlinerne stemte enten nei, eller gav blaffen. I vest var det et massivt flertall for å beholde Tempelhof. Skal vi forstå dette som nok et nederlag for vestberlinerne, som allerede må tåle at Bahnhof Zoo mister betyndning, og at Schiller-teatret er nedlagt? Den 1. november 2011 må vestberlinerne uansett tåle enda et lokaliserings-nederlag. Da vokser nye Berlin-Brandenburg International Airport ut av dagens Berlin Schönefeld – langt nede i det sørøstlige Berlin.

Bøker om Berlin

Det verste som kan skje en reisebokforfatter, tror jeg, er at han eller hun begynner å tvile på reiseboken som sjanger. Sier man i det hele tatt reisebok? Det er vel mer vanlig å skille mellom reiseskildring og reiseguide. I floraen av reisebøker (der var det ordet igjen) til Berlin kan man vel si at Lonely Planet tilbyr en klassisk reiseguide. Så har du Wallpaper med sin lekre og temmelig snobbete Cityguide (men den er fascinerende lavt priset til å være så snobbete). Så har du noen, og i den kategorien finner du forhåpentlig neste år undertegnede, som ønsker å tilby en kombinasjon av fortelling og praktiske tips. I den kategorien finner du for eksempel den svenske forfatteren Carl-Johan Vallgren og hans flotte, men ti år gamle bok Berlin på åtta kapittel. Den norske nestoren i feltet er jo selvsagt Jahn-Otto Johansen, og hans bok: Berlin. Hans bok har en tydelig klassisk journalistisk stil. Han blander lett egne erfaringer med tips og anekdoter. Til denne blandingen har han vært valgt seg den praktiske betegnelsen reisehåndbok. Blant tyske reiseskildringer har jeg spesielt merket meg bøkene til de to yngre, tyske forfatterne Jacob Hein og Wladimir Kaminer. Begge skriver tørrvittig og litterært om byen. Hein har skrevet sin bok i serien “Gebrauchsanweisung” på Piper Verlag. Det fine med den er at Hein er vokst opp i byen og helt klart tett på tankesettene til “vanlige Berlinere” i den grad slike finnes. Men Ich bin (k)ein Berliner av Wladimir Kaminer er morsommere, fordi Kaminer er mye frekkere og mer original. Begge disse to bøkene har det til felles at de mer eller mindre implisitt er skeptiske til reiseguiden som sjanger. Kaminer, for eksempel, henger seg på en gruppe turister utenfor restene av Palast der Republik fordi han innser at han jo kan alt for lite, og håper å stjele med seg noen facts som han kan klippe og lime inn i sin egen bok (som har undertittel: Ein Reiseführer für faule Touristen). En reisebok for late turister. For kanskje er det slik at dagens turister er hakket latere enn tidligere generasjoner. At de vil sitte mer på kafé, noe det jo er rikelig anledning til i Berlin. Og når det gjelder fakta, så har de jo Wikipedia. Og når det gjelder tips, så har de en drøss med bloggere som er på fylla hele døgnet, og som vet alt om hvor det skjer akkurat NÅ i Berlin. Dette skaper utfordringer for den ordinære reisehåndbokskriveren som er så gammeldags at han planlegger å gi ut sin Berlin-bok i, ja, bokform. Da tenker han at han i det minste bør slå bloggeren – og Wikipedia – på det rent stilistiske. Men hva er så en egnet stil for en reisehåndbok i dag? Det er det nok viktig å ha klart for seg før man begynner å skrive.

Kunst-biennalen er i gang

I helgen startet den 5. biennalen for samtidskunst i Berlin. Den varer til 15. juni. Aktivitetene finner sted både natt og dag. Temaet er byen selv: BERLIN

Programm og info finner du her!