Så er vi der igjen. Wladimir Kaminer og hans kompanjong Vitaly spiller plater på litteraturhuset i kveld. I den anledning en kjapp innföring i Wladimirs mangslungne verk – kort og godt:
Wladimir Kaminer for dummies
Historien om hvordan Wladimir Kaminer (f. 1967 i Moskva) kom til Berlin er for god til å være sann, og står skrevet i hans først bok “Russendisko” (2000). Den åpner med at det går et rykte i Moskva om at Erich Honecker innvilger asyl til russiske jøder, som en slags kompensasjon for at DDR ikke bidro til å betale erstatning til den israelske staten etter krigen.
En av dem som hadde plukket opp dette ryktet var Kaminers onkel. Den da 23 år gamle Kaminer besøkte onkelen i en nesten tom blokkleilighet utenfor Moskva. Han hadde sendt familien og möblene til Los Angeles, og skulle snart komme etter. Alt som sto igjen var et dyrt TV-apparat med en like forseggjort videospiller. Da Wladimir kom inn i rommet satt onkelen og så på pornofilmer. Og det er der, innimellom stønnene fra TV-skjermen, at onkelen forteller sin nevø at Honecker slipper inn jøder i østberlin. For han selv er det for sent å skape seg et nytt liv i Tyskland, men “for dere er Tyskland det riktige. De har en velutviklet sosialstat. Det vrimler av unge tullinger som ikke klarer å forsørge seg selv, et par til vil ikke gjøre noen stor forskjell” (Min oversettelse).
Med muligens sanne historier som denne, som altså ble utgitt ti år etter at han ankom først Mahrzahn og så Prenzlauer Berg i Berlin-øst, skapte Kaminer en helt ny sjanger i tysk litteratur, som ungdommen likte, fordi det var lettlest og morsomt, og som jeg nå i mangel på noe bedre vil kalle “magisk bydelsrealisme”.
Vi har å gjøre med ekstremt muntlige fortellinger som liksom er fortalt over kjøkkenbordet, og pumpet ut på det tyske bokmarkedet i forblöffende hastighet. Etter “Russendisko” kom “Schönhauser Allè” oppkalt etter hovedgaten i Prenzlauer Berg – en ny samling fortellinger fra nabolaget. Deretter “Militärmusik” om oppveksten i Sovjetunionen. Så fulgte “Reisen til Trulala” (Norsk utgave 2003), hvor fortelleren blant annet tar oss med til et leirbål i bydelen Christiania i Köbenhavn. Derretter “Min tyske jungelbok” (Norsk utgave 2005), hvor Kaminer søker opp den tyske provinsen.
I de senere år fulgte utgivelser som “Ich bin kein Berliner. Reiseführer für faule Touristen” (Jeg er ingen Berliner. Reisefører for late turister), “Mein Leben im Schrebergarten” (Mitt liv i kolonihagen), og “Küche Totalitäre”, “Salve papa” (2008), “Es gab kein sex im Sosialismus” (Det fantes ikke sex under sosialismen), Meine Russischen Nachbarn (mine russiske naboer), og “Meine kaukasiche Schwiegermutter” (Min kaukasiske svigermor).
Hele tiden dette frem og tilbake mellom Tyskland og hjemlandet, og hele tiden denne hyllesten til det lille livet – eller kanskje det store i det lille livet – om det nå utspiller seg på reise, i kolonihagen eller i nabolaget. Bøkene kommer altså tett som hagl. Oftest først i innbundet utgave, men de trives best i paperback, der de gjerne får en klistrelapp på seg som det står “Spiegel-bestseller” på, som forteller at boken ligger på bestselgerlisten til ukemagasinet “Der Spiegel”.
Det aller siste prosjektet til Kaminer handler om den russiske forfatteren Mikhail Bulgakov (“Bulgakow – Berichte aus den Tiefen der Russischen Literatur”), og ble utgitt til søttiårsdagen for hans død - og foreløpig bare som lydbok. (Nedlastbar i Itunes til kroner 109,-). Jeg er nysgjerrig på hva som ligger bak akkurat dette prosjektet, og ser fram til å snakke med ham om dette før han drar igang Russendisko på litteraturhuset i Oslo i kveld, kl.2300. Men som en appetittvekker, kan vi jo kikke litt på dette utdraget fra Bulgakow-hyllesten (her i min råoversettelse:)
Jeg tror at vår menneskelige sivilisasjon er organisert på samme måte som en bikube. Også hos oss blir noe jevnlig samlet og pumpet opp. Hva er nå dette for en substans, hva er nå denne honningen menneskene samler, hvordan ser den ut, hvordan smaker den? Deres fortellinger er denne honningen. Også menneskene deler seg , som biene, i ulike grupper. Det finnes krigere, soldater, arbeidere, reisende og mødre, som føder nye generasjoner. Men alle produserer de fortellinger. Og så finnes det i tillegg forfattere, som skriver ned disse fortellingene, og forvandler dem til bokstavhonning. De sørger for at fortellingene blir stående i verden, slik at når vi ikke lenger er her, så vil våre ord og handlinger – og fortellinger – leve videre og sørge for å lyse opp livene til helt andre mennesker. Desverre er de fleste forfattere fullstendige døgenikter, det finnes ytterst få som klarer å fremstille den virkelig gode honningen, og som skriver litteratur som vil leve evig. En av dem er Mikhail Bulgakow. Jeg var 14 år gammel, da jeg slukte hans magiske roman “Mesteren og Margarita”. Det var dengang den viktigste russiske boken, og den har preget min generasjon for resten av vårt liv.
P.S: For ordens skyld, her er den tyske originalversjonen. Forbedringsforslag til råoversettelsen over mottas med takk.
Ich glaube, dass unsere menschliche Zivilisation ähnlich wie die der Bienen organisiert ist, dass auch hier etwas gesammelt und regelmäßig abgepumpt wird. Nur was ist das für eine Substanz, was ist der Honig der Menschen, wie sieht er aus, wie schmeckt er? Ihre Geschichten sind dieser Honig. Auch Menschen teilen sich, wie die Bienen auf, es gibt unter ihnen Krieger, Soldaten, Arbeiter, Reisende und Mütter, die für den Nachwuchs sorgen. Sie alle produzieren Geschichten. Und dann gibt es da noch einige Schriftsteller, die ihre Geschichten aufschreiben, sie in Buchstabenhonig verwandeln. Sie sorgen für die Nachhaltigkeit in der Welt, dafür, dass, wenn wir nicht mehr da sind, unsere Taten und Wörter, unsere Geschichten, dieser ganze Buchstabenhonig ein anderes, uns unbekanntes Leben versüßt. Leider sind die meisten Schriftsteller völlige Luschen, es gibt nur ganz wenige auf der Welt, die richtig guten Honig machen können und deren Werke Unsterblichkeit beanspruchen können. Einer von ihnen ist Michail Bulgakow. Als Vierzehnjähriger habe ich den Autor Michail Bulgakow und seinen magischen Roman „Meister und Margarita“ verschlungen. Es war damals das wichtigste russische Buch, das meine Generation wie kein anderes Werk geprägt und für den Rest des Lebens beeinflusst hat
Knut Hoem, Oslo, den 11. juni.
Arkivert i: Litteratur | Legg igjen en kommentar »