Bøker om Berlin

Det verste som kan skje en reisebokforfatter, tror jeg, er at han eller hun begynner å tvile på reiseboken som sjanger. Sier man i det hele tatt reisebok? Det er vel mer vanlig å skille mellom reiseskildring og reiseguide. I floraen av reisebøker (der var det ordet igjen) til Berlin kan man vel si at Lonely Planet tilbyr en klassisk reiseguide. Så har du Wallpaper med sin lekre og temmelig snobbete Cityguide (men den er fascinerende lavt priset til å være så snobbete). Så har du noen, og i den kategorien finner du forhåpentlig neste år undertegnede, som ønsker å tilby en kombinasjon av fortelling og praktiske tips. I den kategorien finner du for eksempel den svenske forfatteren Carl-Johan Vallgren og hans flotte, men ti år gamle bok Berlin på åtta kapittel. Den norske nestoren i feltet er jo selvsagt Jahn-Otto Johansen, og hans bok: Berlin. Hans bok har en tydelig klassisk journalistisk stil. Han blander lett egne erfaringer med tips og anekdoter. Til denne blandingen har han vært valgt seg den praktiske betegnelsen reisehåndbok. Blant tyske reiseskildringer har jeg spesielt merket meg bøkene til de to yngre, tyske forfatterne Jacob Hein og Wladimir Kaminer. Begge skriver tørrvittig og litterært om byen. Hein har skrevet sin bok i serien “Gebrauchsanweisung” på Piper Verlag. Det fine med den er at Hein er vokst opp i byen og helt klart tett på tankesettene til “vanlige Berlinere” i den grad slike finnes. Men Ich bin (k)ein Berliner av Wladimir Kaminer er morsommere, fordi Kaminer er mye frekkere og mer original. Begge disse to bøkene har det til felles at de mer eller mindre implisitt er skeptiske til reiseguiden som sjanger. Kaminer, for eksempel, henger seg på en gruppe turister utenfor restene av Palast der Republik fordi han innser at han jo kan alt for lite, og håper å stjele med seg noen facts som han kan klippe og lime inn i sin egen bok (som har undertittel: Ein Reiseführer für faule Touristen). En reisebok for late turister. For kanskje er det slik at dagens turister er hakket latere enn tidligere generasjoner. At de vil sitte mer på kafé, noe det jo er rikelig anledning til i Berlin. Og når det gjelder fakta, så har de jo Wikipedia. Og når det gjelder tips, så har de en drøss med bloggere som er på fylla hele døgnet, og som vet alt om hvor det skjer akkurat NÅ i Berlin. Dette skaper utfordringer for den ordinære reisehåndbokskriveren som er så gammeldags at han planlegger å gi ut sin Berlin-bok i, ja, bokform. Da tenker han at han i det minste bør slå bloggeren – og Wikipedia – på det rent stilistiske. Men hva er så en egnet stil for en reisehåndbok i dag? Det er det nok viktig å ha klart for seg før man begynner å skrive.