Erle Marie Sørheim har skrevet en tankevekkende artikkel om dette i Klassekampen.

Du finner teksten i artikkelarkivet på berlin.no

Beliggenheten er helt grandios. Plasseringen i Weinmeisterstrasse innebærer at jeg kan hoppe rett ned i U8 og suse avsted til Kreuzberg. S-Bahnhof Hackescher Markt, og dermed returen til Berlin Schönefeld, er knappe hundre meter unna.

Hele Scheunenviertel med alle butikkene, galleriene osv. osv. for mine fötter. Spaseravstand til Kastanienallèe og Prenzlauer Berg. Direktør Dirk Dreyer (ja, han heter faktisk det) åpnet The Weinmeister i juli 2010. Vi går inn en grafittimalt svingdør. Lobbyen består av overdimensjonerte lenestoler på hjul i en stil som vi finner igjen i dobbeltsengene på rommet. Den franske housemusikken dundrer (men skal senere bli avløst av norske julesanger). Rommene er enten Standard, Medium eller Large.

Mediumrommet er innredet med mange interessante detaljer. Imacer på alle rom istedenfor fjernsyn. Dyre flasker med bodylotion, shampoo og såpe. En stor cookie og et eple, samt en karaffell med vann har erstattet minibaren. På sengen finnes det en bryter som setter i gang “Black lights” (Hva er poenget med black lights? Er ikke lyset blått?).

Det er ikke spesielt koselig på Weinmeister, men det er ikke sterilt og kaldt heller. Imacen står ikke på et skrivebord, så det er ikke meningen at vi skal jobbe der, men det er jo et tastatur i tilfelle vi ikke har noe valg.

Det er gratis trådløst internett her – i motsetning til på “musikkhotellet” Nhow i Friedrichshain. Nei, sammenlignet med Nhow i Friedrichshain er Weinmeister nesten hyggelig.

De nyåpnede designhotellene i Berlin er myntet på det velbeslåtte middelklassepublikummet som har råd til å handle i butikkene i nabolaget. Vi bor der og har det moro med alle de lekre designdetaljene, men puster lettet ut når vi går på fest hos venner i Pankow om kvelden i en helt vanlig leilighet.

Jeg er litt usikker på om designhotell som The Weinmeister har fremtiden foran seg i Berlin. Kanskje kommer det en motreaksjon? Hvem er først ute med det hjemmekoselige pensjonatet med hjemmelagde Berliner Bouletten til frokost? (Frokosten i lobbyen koster 14 Euro ekstra og frister ikke)

Men samtidig – hvorfor ikke bo på designhotell en helg i Berlin? Vi skal jo ikke flytte inn der. Dusjen er rene regnskogen, og i sjette etasje står en dame klar for å gi trøtte vinteransikter full spabehandling til halvparten av hva det ville kostet i Norge.

Ai,ai The Weinmeister!

Les mer hos Tip Berlin eller kjøp boka i nettbokhandelen Capris

Det finnes det bare én postkasse i hele Berlin. Den er i Kurfürstedamm. Det er ikke noe vits å lete etter postkasser i andre steder, for det finnes bare én. I alle fall når jeg først skulle poste noe. Så jeg gikk ene og alene til Kudamm for å poste kortene mine. Etter at kortene var postet dukket det opp postkasser rett som det var. Hele veien bort til Berlin Akvarium så jeg sju postkasser. Typisk. Og som den halveisturisten jeg er, bestemte jeg meg for å sjekke ut fiskeutstillingen i Berlin Aquarium. Jeg endte opp meg å velge Aquariet framfor Zoo fordi det føltes bedre å betale for å se fisk i fangenskap enn dyr i fangenskap. Nå synes jeg  ikke besøket i  akvariet var verdt 10 EUR. Hvis man er veldig interessert i fisk er det sikkert interessant. Og det var fint å se en stor hai. Bortsett fra det var det litt masete, masse barn og hissige spanjoler med kamera. Tror egentlig Berlin Zoo hadde vært morsommere.

En av mine fineste berlinske opplevelser var å møte Gerald GenBler og hans kone Lisa. Gerald er jazzbassist og strengemaker (og her kommer et gullgruvetips til de lesere som er kontrabassister): Gerald mekker strenger, tarmstrenger til kontrabass og og verkstedet til Gerald er i følge min kjæreste et mekka for bassister som ønsker spesiallagde strenger. Vi kom uanmeldt til Antonplatz der verkstedet hans ligger, og mens jeg og Lisa drakk grønn te og snakket om Italia, politikk, Norge, Tyskland og språk, fikk Trygve teste ut alle mulige strenger til han fant noe som han likte. Slikt finnes ikke i Norge.

Det finnes det to ukentlige jamsessions (som jeg vet om) hvor jeg har vært på en av dem. Den jeg ikke har vært på er ifølge kjennere bedre og litt hemmelig. Den er på torsdager, et sted i Wedding… Den andre kalles The Newstandard Jamsession og finner sted hver tirsdag kl. 22 i Görlitzerpark. Man kan komme som publikummer eller deltagende musikant. God stemning, billig bar og morsomt lokale. Eneste ulempen er at folk kan røyke inne, så vær forberedt på å vaske alt av klær når du kommer hjem.

Ah, Berlin. Jeg kommer til å savne de utallige turene på S-bahn og U-bahn og alle de rare menneskene som går av og på, spiller gitar og selger aviser uten at noen reagerer i det hele tatt. Neste gang skal jeg leie meg sykkel. Jeg tror man går glipp av mye fint når man bare baserer seg på U-bahn som transportmiddel. Dette blir min siste blogg for nå. Men jeg kommer garantert tilbake hit. Berlin er for evig og alltid min favorittby!

Hilsen Ine Hoem

PS:

Beste spisesteder: Barrace ved Görlitzer kirke i Kreuzberg (egyptisk og billig) og Frarosa ved Zionkirche i Prenzlauerberg. 4-retters til 22 EURO, godt og trivelig.

.

Min hittil beste konsertopplevelse i Berlin fant sted i Kreutzberg i går. Etter å ha spist en god meksikansk middag ved Schlesisches Tor, som ifølge min venninne Maria som bor her, er det ekte Kreutzberg, dro vi til Oberbaumstrasse 11 der det skulle være noe så festlig som en Dance Bazooka. Ved inngangen ble vi bedt om å kaste terning som skulle avgjøre hvor mye vi skulle betale. En ganske genial idé når musikerne i utganspunktet ikke kommer til å tjene noen ting på konserten likevel. Kastet du 1-4 betalte du mellom 1 og 4 EUR, kastet du 5 kom du gratis inn og 6 = 6 EUR. Dette er typisk Berlin sa Maria, og enda en gang dette utrykket “typisk Berlin” som jeg nå begynner å tolke som “en by uten regler”. For i hvilke andre byer kan man oppleve Dance Bazooka, forøvrig et fantastisk band som kan beskrives som dancefrijazzrock (http://www.myspace.com/dancebazooka) på et usynlig sted midt i Kreuzberg der halvparten av publikum virker som om de bare har oppdaget konserten på slump? Jeg er inne i Berlin-rytmen, hvor jeg sover til 11 og legger meg klokka 02.00, og jeg nyter det. Men sannheten er, man er ikke ordentlig inne i varmen før man snakker brukbart tysk. Det får bli et framtidig prosjekt.

Jogging i Tiergarten kan også anbefales, i alle fall for de byvandrere som absolutt MÅ få pulsen opp iløpet av sitt opphold her. Ulempen med joggeturen var at jeg aldri helt fant en fin rute og endte bare opp med å jogge litt fram og tilbake de samme veiene. Ganske kjedelig egentlig.

Når jeg nå sitter her søndag kveld for å begynne dagens arbeidsøkt synes jeg det passer bra med noen ord av Otto Nogel, som beskriver Käthe Kollwitz i brosjyren fra utstillingen. : ” …because in those moments when an artist is alone, face to face with herself, she strives to explore her innermost being with an often fanatical honesty”.

Jeg har satt som et halvdifust mål at jeg skal gjøre en liten turistting hver dag jeg er her. I går dro jeg til Haus am Checkpoint Charlie, museet for historien om muren og dens helter. Som jeg leste i gjesteboka på vei ut: “a good idea, but a bit confusing”. Nokså uoversiktlig forsøk på å fange hva som foregikk i årene muren skar tvers gjennom Berlin. Nei, bedre å bruke internett, da skjønner man mye mer med en gang: http://www.youtube.com/watch?v=1_eCVhCGYwE

Etter å ha sett en forholdsvis streit jazzkonsert på Schlot i Mitte på torsdag bestemte jeg meg i går for å oppsøke noe helt annet. Om du ønsker å oppleve noe som virkelig kan kalles “typisk Berlin” oppsøker du denne nettsiden for inspirasjon: http://echtzeitmusik.de Her finnes ulike arrangmenter for eksperimentell musikk, performamce, impro og generell kunst som ikke kan plasseres i en kategori. Her kan musikere selv legge ut arrangement, ja, det kan kanskje minne litt om Underskog, vel vitende om at kvaliteten på konsertene er varierende. Uansett, jeg bladde meg nedover på fredag 17.juni og valgte det jeg syntes så mest spennende og rart ut. Så tok jeg t-banen ut til Prenzlauer Allée. Jeg fikk egentlig en følelse av at jeg var laaaangt utenfor byen på veien, men oppdaget da jeg kom dit at trikken M2 brukte 10 min. til Alexanderplatz. Med andre ord, det er ingen ting som er langt unna i Berlin. Jeg tullet litt rundt i gatene for å orientere meg og var etter en stund på rett vei mot Ausland, scenen der det skulle være DIKTAT, en konsert med tre diktafoner og en kontrabass. Vel framme ved Ausland, som rundt klokka 22 virket fullstendig dødt enda konserten egentlig skulle begynne da, kom jeg i snakk med mannen i baren. Det er rart når man ikke har snakket med noen hele dagen, man blir automatisk mer kontaktsøkende og flinkere til å konversere med fremmede enn ellers. Ausland er ifølge mannen i baren Berlins nest største scene for eksperimentell musikk. Og eksperimentelt skulle det være for på anlegget ljomet pipefiolin og bankepiano, eller som det også heter: moderne klassisk musikk. Konsertstedet i seg selv minnet mer om en bunker… med litt fuskepels på veggene. 22.15 kom fire eldre herremenn ut på scenen, satt seg ned og konserten var i gang. Jeg har hørt mye rar musikk  mitt liv og det skal litt til for at jeg sitter fjetret over at man lager musikk av tre diktafoner og en kontrabass. Og for meg handler det ikke så mye om at jeg må forstå det, men jeg krever en viss konsentrasjon og form på det som skjer. Og impromusikk kan fange meg hvis det blir spilt bra. Dette var ikke spesielt bra. Jeg endte vel opp med  bli litt irritert på disse fire franske herremenn som satt med hver sin mikser og diktafon mens de lagde sprakelyder. Jeg satt og vurderte lenge om det var uhøflig å gå. Så kom jeg vel egentlig fram til at “hey, det er jo ingen som kjenner meg i Berlin, jeg kan jo bare gå hvis jeg vil”. Så jeg gikk. 

Jeg kom til Berlin 4. juni. Jeg blir nok en gang fascinert over den dårlige informasjonen om hvordan man kommer seg inn til byen fra Schönefeldt. Altså, nå vet jo jeg at det går et Airport Express-tog direkte til Zoologischer Garten, men at det skal være så umulig å finne ut hvilken plattform dette toget går fra og når er ganske utrolig. Så står det alltid noe veldig forvirrende på toget. Ikke “Berlin city” eller noe sånt, bare et uforståelig stedsnavn som godt kan ligge i motsatt retning av Berlin. Uansett, jeg kom meg jo fram, til slutt.

Første kvelden var vi så heldige å få oppleve Alexander von Slippenbach (p) i møte med Rudi Mahall (bcl) og Paul Lovens (dr) i Jazzkeller 69 i Thulestrasse i Mitte. Jeg kan skjønne hvorfor jazzmusikere ønsker å bo og spille her. På denne konserten, der det spilles nokså smal musikk, var det helt fullt. Nå må det jo sies at disse gutta er legender innenfor sin sjanger, men likevel, det var en fin blanding av unge og gamle som satt to sett igjennom, konsentrerte, lyttende og engasjerte. Sånt er det sjelden man opplever i Norge.  Mer følger.

Wladimir Kaminer for dummies

Historien om hvordan Wladimir Kaminer (f. 1967 i Moskva) kom til Berlin er for god til å være sann, og står skrevet i hans først bok “Russendisko” (2000). Den åpner med at det går et rykte i Moskva om at Erich Honecker innvilger asyl til russiske jøder, som en slags kompensasjon for at DDR ikke bidro til å betale erstatning til den israelske staten etter krigen.

En av dem som hadde plukket opp dette ryktet var Kaminers onkel. Den da 23 år gamle Kaminer besøkte onkelen i en nesten tom blokkleilighet utenfor Moskva. Han hadde sendt familien og möblene til Los Angeles, og skulle snart komme etter. Alt som sto igjen var et dyrt TV-apparat med en like forseggjort videospiller. Da Wladimir kom inn i rommet satt onkelen og så på pornofilmer. Og det er der, innimellom stønnene fra TV-skjermen, at onkelen forteller sin nevø at Honecker slipper inn jøder i østberlin. For han selv er det for sent å skape seg et nytt liv i Tyskland, men “for dere er Tyskland det riktige. De har en velutviklet sosialstat. Det vrimler av unge tullinger som ikke klarer å forsørge seg selv, et par til vil ikke gjøre noen stor forskjell” (Min oversettelse).

Med muligens sanne historier som denne, som altså ble utgitt ti år etter at han ankom først Mahrzahn og så Prenzlauer Berg i Berlin-øst, skapte Kaminer en helt ny sjanger i tysk litteratur, som ungdommen likte, fordi det var lettlest og morsomt, og som jeg nå i mangel på noe bedre vil kalle “magisk bydelsrealisme”.

Vi har å gjøre med ekstremt muntlige fortellinger som liksom er fortalt over kjøkkenbordet, og pumpet ut på det tyske bokmarkedet i forblöffende hastighet. Etter “Russendisko” kom “Schönhauser Allè” oppkalt etter hovedgaten i Prenzlauer Berg – en ny samling fortellinger fra nabolaget. Deretter “Militärmusik” om oppveksten i Sovjetunionen. Så fulgte “Reisen til Trulala” (Norsk utgave 2003), hvor fortelleren blant annet tar oss med til et leirbål i bydelen Christiania i Köbenhavn. Derretter “Min tyske jungelbok” (Norsk utgave 2005), hvor Kaminer søker opp den tyske provinsen.

I de senere år fulgte utgivelser som “Ich bin kein Berliner. Reiseführer für faule Touristen” (Jeg er ingen Berliner. Reisefører for late turister), “Mein Leben im Schrebergarten” (Mitt liv i kolonihagen), og “Küche Totalitäre”, “Salve papa” (2008), “Es gab kein sex im Sosialismus” (Det fantes ikke sex under sosialismen), Meine Russischen Nachbarn (mine russiske naboer), og “Meine kaukasiche Schwiegermutter” (Min kaukasiske svigermor).

Hele tiden dette frem og tilbake mellom Tyskland og hjemlandet, og hele tiden denne hyllesten til det lille livet – eller kanskje det store i det lille livet – om det nå utspiller seg på reise, i kolonihagen eller i nabolaget. Bøkene kommer altså tett som hagl. Oftest først i innbundet utgave, men de trives best i paperback, der de gjerne får en klistrelapp på seg som det står “Spiegel-bestseller” på, som forteller at boken ligger på bestselgerlisten til ukemagasinet “Der Spiegel”.

Det aller siste prosjektet til Kaminer handler om den russiske forfatteren Mikhail Bulgakov (“Bulgakow – Berichte aus den Tiefen der Russischen Literatur”), og ble utgitt til søttiårsdagen for hans død - og foreløpig bare som lydbok. (Nedlastbar i Itunes til kroner 109,-). Jeg er nysgjerrig på hva som ligger bak akkurat dette prosjektet, og ser fram til å snakke med ham om dette før han drar igang Russendisko på litteraturhuset i Oslo i kveld, kl.2300. Men som en appetittvekker, kan vi jo kikke litt på dette utdraget fra Bulgakow-hyllesten (her i min råoversettelse:)

Jeg tror at vår menneskelige sivilisasjon er organisert på samme måte som en bikube. Også hos oss blir noe jevnlig samlet og pumpet opp. Hva er nå dette for en substans, hva er nå denne honningen menneskene samler, hvordan ser den ut, hvordan smaker den? Deres fortellinger er denne honningen. Også menneskene deler seg , som biene, i ulike grupper. Det finnes krigere, soldater, arbeidere, reisende og mødre, som føder nye generasjoner. Men alle produserer de fortellinger. Og så finnes det i tillegg forfattere, som skriver ned disse fortellingene, og forvandler dem til bokstavhonning. De sørger for at fortellingene blir stående i verden, slik at når vi ikke lenger er her, så vil våre ord og handlinger – og fortellinger – leve videre og sørge for å lyse opp livene til helt andre mennesker. Desverre er de fleste forfattere fullstendige døgenikter, det finnes ytterst få som klarer å fremstille den virkelig gode honningen, og som  skriver litteratur som vil leve evig. En av dem er Mikhail Bulgakow. Jeg var 14 år gammel, da jeg slukte hans magiske roman “Mesteren og Margarita”. Det var dengang den viktigste russiske boken, og den har preget min generasjon for resten av vårt liv.

P.S: For ordens skyld, her er den tyske originalversjonen. Forbedringsforslag til råoversettelsen over mottas med takk.

Ich glaube, dass unsere menschliche Zivilisation ähnlich wie die der Bienen organisiert ist, dass auch hier etwas gesammelt und regelmäßig abgepumpt wird. Nur was ist das für eine Substanz, was ist der Honig der Menschen, wie sieht er aus, wie schmeckt er? Ihre Geschichten sind dieser Honig. Auch Menschen teilen sich, wie die Bienen auf, es gibt unter ihnen Krieger, Soldaten, Arbeiter, Reisende und Mütter, die für den Nachwuchs sorgen. Sie alle produzieren Geschichten. Und dann gibt es da noch einige Schriftsteller, die ihre Geschichten aufschreiben, sie in Buchstabenhonig verwandeln. Sie sorgen für die Nachhaltigkeit in der Welt, dafür, dass, wenn wir nicht mehr da sind, unsere Taten und Wörter, unsere Geschichten, dieser ganze Buchstabenhonig ein anderes, uns unbekanntes Leben versüßt. Leider sind die meisten Schriftsteller völlige Luschen, es gibt nur ganz wenige auf der Welt, die richtig guten Honig machen können und deren Werke Unsterblichkeit beanspruchen können. Einer von ihnen ist Michail Bulgakow. Als Vierzehnjähriger habe ich den Autor Michail Bulgakow und seinen magischen Roman „Meister und Margarita“ verschlungen. Es war damals das wichtigste russische Buch, das meine Generation wie kein anderes Werk geprägt und für den Rest des Lebens beeinflusst hat

Knut Hoem, Oslo, den 11. juni.

I Klassekampen har Karsten Aase-Nilsen skrevet en strålende artikkel om den grønne bølgens aktualitet og historie.

Du finner teksten i artikkelarkivet på berlin.no

Les Universitas-artikkelen Fra Blindern til Berlin

Vil du vite mer om Humboldt-universitet og Henrik Steffens-professoratet?

Se Uniforum-artikkelen  Humboldt-universitetet: Alle moderne universiteters mor